Introduksjon
Serbia ønsker at Kosovo skal være en del av Serbia, slik det var frem til 1999. Men flertallet av befolkningen i Kosovo ønsker at Kosovo skal være en selvstendig stat.
Flertallet av befolkningen i Kosovo er kosovoalbanere, men det bor også et mindretall av etniske serbere i Kosovo. De etniske serberne utgjør flertallet nord i Kosovo, mot grensen til Serbia. De ønsker mer selvstyre og et nært forhold til Serbia. Alt dette gjør at konflikten mellom Serbia og Kosovo fortsatt er aktuell.
Bakgrunn
Kosovo var lenge en del av Serbia, som fram til 1990-tallet var én av seks republikker i et land som het Jugoslavia. De seks republikkene som utgjorde Jugoslavia var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.
Jugoslavia bestod av flere ulike etniske grupper, men ingen av disse var i flertall. Serbere var den største etniske gruppen i Jugoslavia med rundt 36 prosent av befolkningen. De fleste bodde i republikken Serbia, hvor noen av disse bodde i provinsen Kosovo. Men rundt 90 prosent av befolkningen i Kosovo var etniske albanere.
Mange kosovoalbanerne likte dårlig at Kosovo ikke hadde status som republikk, men heller var underlagt den serbiske republikken. De var også misfornøyde med at serberne hadde en privilegert stilling i folkerepublikken i forhold til resten av befolkningen, som blant annet bestod av albanere, makedonere, ungarere og bosniske muslimer.
Underliggende årsaker til konflikten
Jugoslavia ble etter andre verdenskrig styrt av diktatoren Josip Broz Tito. Tito var en sterk statsleder som holdt Jugoslavia samlet. Året etter Tito døde i 1980, ble Jugoslavia rammet av en stor økonomisk krise. Misnøyen i befolkningen økte og beskyldningene ble i økende grad rettet mot bestemte etniske grupper. Situasjonen førte til mer nasjonalisme basert på etnisk tilhørighet.
Albanerne i Kosovo krevde mer selvstyre utover på 1980-tallet. Det kom til uttrykk gjennom opptøyer og omfattende demonstrasjoner, som førte til at den serbisk-dominerte sentralmakten i Jugoslavia fengslet flere tusen kosovoalbanere.
Opptøyene rammet samtidig serberne i Kosovo, der noen ble offer for vold og trakassering. Det førte til at nærmere 35 000 serbere forlot Kosovo i perioden 1981-87. Som en reaksjon på dette innførte den serbiske sentralmakten i Beograd ordninger som ga serberne i Kosovo økonomiske fordeler, blant annet ved å opprette fabrikker der bare serbere ble ansatt.
Alt dette skapte mistillit og splid mellom serbere og albanere, og styrket nasjonalistiske følelser innad i begge gruppene.
Nasjonalisme som dynamitt
Kampen om makten etter Titos død gjorde at nye ledere brukte nasjonalistisk retorikk for å få makt. Dette var spesielt tydelig i Serbia der Slobodan Milošević ble valgt til på president i 1989. Under han vokste den serbiske nasjonalismen.
Serbiske nasjonalister hadde et annet syn på Kosovo enn kosovoalbanerne. Fortellingen om den serbiske fyrsten Lazar sitt nederlag mot Den osmanske riket på Kosovo-sletta i år 1389, spilte en sentral rolle i serbisk nasjonalisme. Nederlaget i 1389 førte til at Serbia falt under tyrkisk styre i 1459. Albanere utgjorde fra da av majoriteten i området, ettersom mange serbere forlot regionen. Den serbiske hæren gjenerobret Kosovo i 1918.
Et stort fokus på historien fra 1389 bidro til at serbiske nasjonalister på 1990-tallet så på kosovoalbanerne som utlendinger, altså noen som egentlig ikke hørte til i Kosovo. Spørsmålet om Kosovos løsrivelse fra Serbia ble dermed oppfattet forskjellig for serbere og kosovoalbanere: Mens kosovoalbanske nasjonalister så på det som sin kamp for frihet og selvstendighet, opplevde serbiske nasjonalister det som et angrep mot nasjonen Serbia.
Dette førte til voldelig konflikt i Kosovo mellom den albanske KLA-geriljaen (Kosovo Liberation Army) og den serbisk-dominerte sentralmakten i det som var igjen av staten Jugoslavia.
Drivkrefter i konflikten
Konflikten mellom serbiske styresmakter og den albanske KLA-geriljaen tilspisset seg etter at KLA angrep flere serbiske politistasjoner og offiserer i 1996-97. Innen 1998 hadde KLAs operasjoner etablert seg som et tydelig væpnet opprør.
Som er reaksjon på KLAs opprør i Kosovo, slo de serbiske myndighetene hardt ned på den kosovoalbanske befolkningen i 1998. Serbisk politi begikk omfattende overgrep og massakre mot de sivile, noe som igjen bidro til økt støtte til KLA blant kosovoalbanerne.
Funnet av en rekke massegraver med sivile albanere avslørte at serberne hadde fart hardt fram overfor sivilbefolkningen i Kosovo. Hevnlysten blant kosovoalbanerne var stor, og mangel på politistyrker gjorde at det forekom omfattende overgrep også mot den serbiske befolkningen i Kosovo. Vold og overgrep førte til at konflikten eskalerte og ble vanskelig å løse med fredelige midler.
NATO bomber Serbia
Både NATO og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) engasjerte seg for å stoppe overgrepene. OSSE sendte en observatørstyrke. NATO, med USA i spissen, sendte bombefly i det som ble en omfattende krig i 1999.
NATO bombet både militære og sivile mål i Serbia i mars 1999, uten mandat fra FNs sikkerhetsråd. Serberne tok ikke opp kampen mot den ulovlige NATO-operasjonen, men intensiverte isteden krigføringen mot kosovoalbanerne.
De som kritiserte NATO-bombingen påpekte at det var i strid med folkeretten, og hevdet det forverret situasjonen, også for kosovoalbanerne. De som forsvarte bombingen hevdet at NATO forhindret et nytt folkemord på Balkan, og kalte operasjonen en humanitær intervensjon.
I juni samme år undertegnet serberne en tilbaketrekningsavtale. NATO stoppet bombingen, mange flyktninger vendte hjem, og FN overtok det administrative ansvaret for regionen. Samtidig ble en NATO-ledet fredsstyrke, KFOR-styrken, satt inn for å stabilisere situasjonen.
Kosovo erklærer uavhengighet
Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar, 2008. Løsrivelsen førte umiddelbart til opptøyer, både i Serbias hovedstad Beograd, og nord i Kosovo hvor de fleste kosovo-serberne bor. Serberne protesterte mot løsrivelsen og hevdet den var i strid med folkeretten.
Noen land gikk umiddelbart ut og anerkjente uavhengigheten (blant andre Frankrike, Storbritannia, USA og Norge), mens Serbia og deres gamle støttespiller Russland fortsatt nekter å anerkjenne Kosovo som en egen stat.
Mange av landene som ikke anerkjenner Kosovos selvstendighet, er land som har etniske spenninger og separatistbevegelser innenfor sine egne landegrenser. De frykter at minoriteter i eget land vil kreve løsrivelse, slik som kosovoalbanerne.
Siden Russland har vetorett i FNs sikkerhetsråd, har Kosovo hatt vanskeligheter med å få innpass som medlem i FN. Dette til tross for at over hundre av FNs 193 medlemsland nå anerkjenner Kosovos suverenitet.
En periode med dialog og fredeligere forhold
I 2011 startet Serbia og Kosovo sine første dialoger etter krigen i 1999. Dialogen foregikk i regi av Den europeiske union (EU), og partene kom til enighet om grensereguleringer.
Dialogen fortsatte i 2013 der landene avtalte at den serbiske majoriteten nord i Kosovo skulle sikres høy grad av autonomi (selvstyre), samtidig som begge partene ble enig om ikke å blokkere hverandres forsøk på å søke EU-medlemskap. NATO, som fortsatt har som KFOR-styrke i Kosovo, støtter denne såkalte normaliseringsavtalen fra 2013.
2021-2023: Nye spenninger og mer konflikt
De siste årene har vært preget av økt spenning i Kosovo-konflikten. Det er uløste spørsmål knyttet til den serbiske befolkningen nord i Kosovo som er kilden til uroen.
Den nye konflikten ble utløst september 2021, da myndighetene i Kosovo endret registreringsreglene for serbiske biler. Bilskilt fra Serbia måtte nå registreres i Kosovo, noe kosovoserberne opplevde som et krav om å akseptere Kosovo som en selvstendig stat.
Dette ble starten på en ny og aktuell konflikt i Kosovo, men en konflikt som hadde tydelige røtter til krigen i 1999. Nå blusset konflikten opp på ny.
Opptøyer og vold
Kosovoserberne viste sin motstand mot myndighetene i Kosovo ved å stenge veier og ha skuddvekslinger med politiet. Og i november 2022 sa de statlige ansatte kosovoserberne i nord (ordførere og lignende) opp jobben i protest. I praksis fortsatte de jobben sin fra de samme kontorene, men rapporterte til myndighetene Serbia i stedet for til Kosovo.
Konflikten eskalerte ytterligere i mai 2023, da mange av disse statlige ansatte reiste til Serbia i en offisiell anledning. Da benyttet myndighetene i Kosovo muligheten til fysisk å ta over deres kontorlokaler mens de var bortreist, og plasserte de nyvalgte kosovoalbanske ordførerne i de samme stillingene.
Det hele endte med voldsomme opptøyer utenfor kontorlokalene, der sinte kosovoserbiske demonstranter kastet stein og eksplosiver, mens de ble møtt med Kosovos militariserte politistyrker, i tillegg til NATOs KFOR-styrker. Over 50 kosovoserbere og rundt 30 KFOR-soldater ble skadet.
De internasjonale reaksjonene og faren for ny krig
Både USA og EU, som siden 1999 har vært Kosovo nærmeste allierte, uttrykte sterk kritikk av myndighetenes håndtering av situasjonen. USA reagerte med å innføre sanksjoner mot Kosovo, og satt pause på deres arbeid med å få Kosovo inn i internasjonale organisasjoner. EUs forsøk på å blåse liv i fredsavtalen fra 2013 har også stagnert etter den siste tidens utvikling i konflikten.
Det er nå fare for at konflikten eskalerer ytterligere, ved at frustrerte borgere organiserer seg med våpen. Selv uten Serbias hjelp, har kosovoserberne i dag over tusen væpnede personer i nord. Det hevder International Crisis Group, som samtidig advarer om at serbere som bor sør i Kosovo er ekstra sårbare for vold fra kosovoalbanere siden de der utgjør en liten minoritet. Logikken i dagens konfliktsituasjon må forstås i lys av at konflikten har et så klart etnisk-nasjonalistisk utgangspunkt.
FNs rolle i konflikten
FNs sikkerhetsråd vedtok å sette inn en fredsbevarende styrke i Kosovo, UNMIK, i 1999. Oppdraget er fortsatt å sikre fredelig og normalt liv for befolkningen i Kosovo, og å bidra til stabilitet i regionen. UNMIK samarbeider med OSSE og EU.
Les mer om FNs fredsbevarende operasjon i Kosovo
I oktober 2008 bestemte FNs generalforsamling at Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) skulle vurdere om hvorvidt Kosovos uavhengighetserklæring 17. februar 2008 var i overensstemmelse med folkeretten. Prosessen startet 1. desember 2009, og i juli 2010 konkluderte domstolen med at Kosovos frigjøring ikke var i strid med folkeretten.
Norges engasjement i konflikten
Norge var ett av landene som bidro aktivt med bombefly til NATOs inngripen i Kosovo i 1999. Norge bidro også med mannskaper til den senere KFOR-styrken. Norge var ett av landene som var tidlig ute med å anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat i 2008.
Kilder
International Crisis Group, Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), NATO.int, UNmissions.org, regjeringen.no.
Relaterte land
Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.