Introduksjon
Konflikten står mellom gresk-kyprioter i sør og tyrkisk-kyprioter i nord, med Hellas og Tyrkia som viktige støttespillere. FN sørger for sikkerhet på grensen mellom nord og sør, og leder fredsforhandlingene.
Bakgrunn
Kypros ble innlemmet i Det osmanske riket i 1570, og det var da den tyrkiske innvandringen til øya begynte. Tyrkerne bosatte seg primært på den nordlige delen av landet, der blant annet 30 000 tyrkiske soldater ble tildelt jord. Resten av øya var befolket av gresk-kyprioter.
Storbritannia etablerte seg på Kypros fra 1878, men øya var formelt fortsatt en del av Det osmanske riket. Britene ble enige med tyrkerne om at de skulle få ha base på Kypros, mot at de hjalp tyrkerne i et eventuelt russisk angrep. I krigsoppgjøret etter første verdenskrig, da seierherrene delte det tidligere osmanske riket mellom seg, fikk Storbritannia kontrollen over Kypros.
Kypros blir selvstendig
Motstanden mot Storbritannias administrasjon var sterk i den kypriotiske befolkningen. Utover på 1930 og -40 tallet ønsket stadig flere gresk-kyprioter at Kypros heller skulle innlemmes i Hellas, men Storbritannia var ikke interessert i å trekke seg ut. Heller ikke en folkeavstemning i 1950 fikk Storbritannia til å gi opp kontrollen av landet, til tross for at et flertall av øyas befolkning stemte for at Kypros skulle bli i union med Helles. Målet om union med Hellas kalles enosis, som betyr union på gresk.
Britene seg ut av Kypros først etter flere år med voldelige sammenstøt mellom britiske soldater og den nasjonalistiske gresk-kypriotiske Unions-bevegelsen (Enosis-bevegelsen). I 1959 ble Hellas og Tyrkia enige om å støtte kypriotisk selvstendighet, noe Storbritannia sluttet seg til. Kypros ble deretter selvstendig i 1960, etter at en ny grunnlov var på plass.
Enosis eller taksim?
Selvstendigheten skapte nye utfordringer. Gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene fikk raskt samarbeidsproblemer. Den gresk-kypriotiske Enosis-bevegelsen ønsket fortsatt at Kypros skulle bli en del av Helles.
Tyrkisk-kypriotene derimot var imot dette. De ble også mer nasjonalistiske og ønsket heller at øya skulle bli delt (kjent som taksim på tyrkisk). Med andre ord, de ønsket et selvstendig Nord-Kypros.
Borgerkrig
Urolighetene økte fra 1963, og i løpet av 1964 utviklet konflikten seg til regelrett borgerkrig. Volden rammet den tyrkisk-kypriotiske minoriteten hardest, der nesten alle måtte flykte til bestemte beskyttede områder. Mer enn 20 000 levde i flyktningeleirer helt til 1974.
En delingslinje ble etablert i hovedstaden Nikosia og andre byer, etter at FN sendte inn en fredsbevarende styrke, UNFICYP, som har vært i landet siden. (Les mer om UNFICYP nedenfor).
Statskupp og tyrkisk invasjon
Den kypriotiske nasjonalgarden, ledet av greske offiserer og støttet av militærregimet i Hellas, gjennomførte et statskupp på Kypros 15. juli, 1974. Den kypriotiske presidenten, erkebiskop Makarios, ble da styrtet. Han hadde arbeidet for et selvstendig, forent Kypros. Makarios ble erstattet av Nikos Sampson, som var tett knyttet til de greske myndighetene i Athen. Dette likte myndighetene i Tyrkia dårlig, og invaderte Kypros med militærmakt 20. juli.
Den tyrkiske invasjonen utløste en intern masseflukt: rundt 180 000 gresk-kyprioter rømte sørover fra den nordlige delen av landet, mens om lag 45 000 tyrkisk-kyprioter flyktet fra sør til nord. FN-styrken lyktes ikke å forhindre tyrkisk okkupasjon i den nordlige delen av øya. Det ble utført massakre og overgrep flere steder, som følge av voldelige sammenstøt mellom folkegruppene. Som følge av den tyrkiske invasjonen, trakk Sampson seg som president 23. juli etter å ha vært president i kun åtte dager.
Øya deles i to
Den tyrkiske invasjonen og masseflukten førte til at øya i praksis ble delt i to, både etnisk og geografisk, og det har den vært siden.
Omtrent 30 prosent av Kypros administreres i dag av tyrkisk-kypriotene (ofte kalt Nord-Kypros). 70 prosent av Kypros administreres av gresk-kypriotene, og det er myndighetene i denne delen av Kypros som representerer landet internasjonalt. FN administrerer en nøytral sone som går tvers over hele øya.
I november 1983 erklærte den tyrkiske delen av Kypros seg selvstendig og tok navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. De har med jevne mellomrom avholdt valg, både av president og nasjonalforsamling. Dette er imidlertid en statsdannelse som kun er anerkjent av Tyrkia. Opprettelsen ble også fordømt av FNs sikkerhetsråd.
Annan-planen og EU-medlemskap
De senere årene har forholdene mellom gresk- og tyrkiskkypriotene vært stabil, men de har ennå ikke blitt enige om en løsning på konflikten. Mange satte sin lit til FN-planen som øyas innbyggere stemte over i april 2004, den såkalte Annan-planen, som ble utarbeidet av daværende FNs generalsekretær, Kofi Annan. Planen inneholdt forslag til løsninger på maktfordeling, felles styre og eiendomsforhold.
Både de gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske lederne oppfordret til boikott av Annan-planen og folkeavstemningen. Tyrkisk-kypriotene valgte likevel å stemme ja, noe som skyldtes at det var deres eneste mulighet til å bli med i EU. Da greskkypriotene sa nei til Annan-planen, forhindret de samtidig at den nordlige delen av landet fikk være med i EU.
Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis bare den gresk-kypriotiske delen av øya som deltar i EU-systemet siden det er kun der den internasjonale anerkjente regjeringen har kontroll. Tyrkia på sin side har lenge ventet på å få godkjent et EU-medlemskap. Tyrkias forhold til EU kan bli avgjørende for om Tyrkia er villig til å støtte en fredsløsning der hele Kypros integreres i EU.
Dialog og forhandlinger
- 2008: Nye samtaler mellom de to fraksjonene. Det førte til at deler av muren i hovedstaden Nicosa ble revet, og det ble åpnet en gangvei på tvers av byen. Denne symbolske hendelsen ga håp om at partene kunne bli enige om en løsning.
- 2009: Seieren til det høyreorienterte nasjonalistpartiet UBP ved parlamentsvalget i Nord-Kypros i april, og deretter presidentvalget i 2010, gjorde forhandlingene vanskeligere. Forhandlingene foregikk i regi av FN.
- 2012: Kypros ble rammet av finanskrise, og arbeidet med å løse konflikten kom i skyggen av landets økonomiske vanskeligheter.
- 2013: Nicos Anastasiades ble valgt til ny president på Kypros. Han var en forkjemper for Annan-planen i 2004 og ønsket å fortsette forhandlingene med Nord-Kypros.
- 2015: FN-utsending Espen Barth Eide, tidligere norsk utenriks- og forsvarsminister, begynte en ny forhandlingsrunde.
- 2016: Barth Eide hevder at konflikten nærmet seg en løsning. Han sa det var snakk om måneder, ikke år.
- 2017: Barth Eide uttalte at det var "lite håp om snarlig fredsløsning på Kypros". Han trakk seg deretter som FNs spesialutsending.
- 2019-2020: Økt konfliktnivå mellom Hellas og Tyrkia, som følge av at Tyrkia leter etter naturgass i havområder som Hellas og myndighetene på Kypros hevder er deres.
- 2022: Kypros oppdager et nytt, stort felt med naturgass under havbunnen. Funnene er gjort innenfor landets økonomiske sone, men Tyrkia anerkjenner ikke denne sonen som et område som er under kontroll av regjeringen i Nikosia.
- 2023: Nyvalgt president i Kypros, Nikos Christodoulides, har holdt sitt første møte med den tyrkisk-kypriotiske lederen Ersin Tatar. Christodoulides håper å få til nye forhandlinger om en gjenforening av øya.
FNs rolle i konflikten
FN har vært til stede på Kypros siden 1964. Fredsoperasjonen på Kypros, UNFICYP, er en av de eldste FN-operasjonene. FN-styrkene har først og fremst hatt en viktig rolle som administrator for den såkalte grønne linjen, som deler øya i to. Her sørger de for at partene holder seg fra hverandre, og overvåker sikkerhetssituasjonen i landet.
Etter krigføringen i 1974 har FN-mandatet inneholdt andre tilleggsoppgaver slik som humanitære aktiviteter. FN har hatt en viktig rolle som diskusjonspartner og tilrettelegger i fredsforhandlingene, og kommet med ulike forslag til løsninger på konflikten. I spissen for dette politiske oppdraget er FNs spesialrådgiver til generalsekretæren om Kypros.
Blant spørsmålene det er vanskelig å bli enig om er hvor mange eiendommer og områder som skal tilbakeføres til gresk-kyprioter som flyktet under den tyrkiske invasjonen i 1974.
Kilder
Store norske leksikon, Norsk utenrikspolitiske institutt (NUPI), UN.org, BBC, NRK, Dagsavisen, Aftenposten.
Relaterte land
Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.