Av Mari Rosvold
Publisert: 08. april 2024
Folkemordet var et resultat av motsetninger mellom folkegruppene hutuer og tutsier. Hutuene, som hadde sittet ved makten siden et statskupp i 1973, utførte drapene på tutsier, moderate hutuer og folkegruppen twa. Konflikten hadde sitt opphav i forskjellsbehandling som oppsto under kolonitiden, der den belgiske overmakten bedrev splitt-og-hersk-taktikk, som favoriserte tutsiene.
Spenninger mellom folkegruppene hutuer og tutsier
I 1993 invaderte en gruppe tutsier i eksil, kalt den Rwandiske Patriotiske Front (FPR), Rwanda med krav om å slippe tutsier til makten. Flere hutuer døde, og den daværende regjeringen ble tvunget til forhandlingsbordet. Sammen inngikk de en fredsavtale, kjent som Arusha- avtalen. Den skulle sikre at tutsier ble representert i regjeringen. Likevel la den daværende hutu-regjeringen skylden på alle tutsier i landet for angrepet og spredte hatefullt og falsk informasjon på radio, noe som forverret forholdene mellom gruppene.
Samme år ble en fredsbevarende FN-styrke på 2 500 soldater, UNAMIR, sendt til landet for å overvåke situasjonen. Øverstkommanderende i UNAMIR, Romeo Dallaire, fikk informasjon om at hutuene var i gang med å mobilisere og samle inn våpen, og at trusselen om et massedrap på tutsier kunne være reelt. Han sendte en kodet melding til FNs hovedkvarter i New York og ba om å få beslaglegge hutuenes våpenlagre. Daværende sjef for FN-styrkene og senere FNs generalsekretær, Kofi Annan, ga beskjed om at FN ikke hadde mandat til å gripe inn, og kun skulle ha en observerende rolle i Rwanda. Den alvorlige situasjonen i Rwanda ble ikke tatt opp i Sikkerhetsrådet, til tross for gjentatte beskjeder fra styrken i Rwanda.
100 dager med folkemord
Den 6. april 1994 ble flyet med Rwandas president, Juvénal Habyarimana, skutt ned av to raketter. Tutsiene fikk skylden for å skyte ned flyet, men det var fortsatt uklart om det kan ha vært presidentens egne sikkerhetsstyrker som sto bak, for å legitimere angrep på tutsiene. Dagen etter ble den kvinnelige moderate hutu-statsministeren også drept, i tillegg til ti belgiske FN-soldater. På radioen ble det gitt melding om at slaktingen kunne begynne: «Drep kakerlakkene», lød det over radioen. Folkemordet var i gang.
Øverstkommanderende i UNAMIR, Romeo Dallaire, ba om å doble styrken fra 2500 til 5000 soldater. Forslaget ble avvist i FNs sikkerhetsråd grunnet manglende vilje til å gripe inn. Han ble i stedet bedt om å unngå å involvere seg i en væpnet konflikt. Massedrapene fortsatte å spre seg til store deler av landet. Som en reaksjon på drapet av de ti belgiske FN-soldatene, bestemte Sikkerhetsrådet at styrkene skulle reduseres til 450 soldater, til tross for at journalister rapporterte om folkemord.
Om lag to måneder senere, godtok Sikkerhetsrådet omsider at en fransk-ledet FN-styrke kunne ta seg inn i landet. Oppdraget som fikk tilnavnet Opération Turquoise (det turkise oppdraget) reddet flere tusen tutsier fra å bli drept. Det fikk allikevel sterk kritikk for å la hutu-ledere ansvarlige for folkemordet flykte til nabolandet DR Kongo. I juli samme år tok det tutsiledede motstandsstyrken RFP kontroll over hovedstaden Kigali og erklærte at krigen var over. Etter hundre dager med folkemord var opp mot en million mennesker drept, 250 000 kvinner utsatt for seksuell vold og en hel befolkning levde i ruinene av død.
Hvilket ansvar hadde FN, og hvorfor beskyldes Frankrike for å være medskyldig?
FN har i ettertid fått sterk kritikk for sin mangel på handlekraft under folkemordet i Rwanda. Den passive tilnærmingen til FN kan sees på som en reaksjon av den mislykkede operasjonen i Somalia året før, hvor flere FN-soldater ble drept. I tillegg var drapet på de ti belgiske FN-soldatene en viktig årsak til hvorfor FN valgte å trekke ut styrkene. FNs sikkerhetsråd var redd for at en eskalering ville føre til store tap av menneskeliv. I 2004, ti år etter hendelsen, beklaget FNs generalsekretær at FN ikke hadde gjort nok for å stanse drapene.
I senere tid har det kommet fram at Frankrike spilte en vesentlig rolle i folkemordet, blant annet ved å støtte huturegjeringen med våpen, og ved å hjelpe flere hutuer ansvarlige for folkemordet med å flykte. Anklagene mot Frankrike som medskyldige for folkemordet er likevel omdiskutert, men en fransk rapport fra 2021 viser at Frankrike bærer et alvorlig medansvar for massakrene, noe Frankrikes regjering har erkjent. Rapporten hevder at Frankrike lenge var involvert med et regime som oppmuntret til rasistiske massakrer, og var blind for forberedelsene til et folkemord som de mest radikale elementene i regimet sto for.
Hva ble konsekvensene av folkemordet?
I tiden etter tragedien har FN tatt grep for i større grad kunne beskytte et lands lokalbefolkning mot grove menneskerettighetsbrudd. Prinsippet “Responsibility to protect” (R2P), eller «ansvar for å beskytte», ble innført, og har gitt FNs sikkerhetsråd større handlingsrom for å kunne gripe inn militært i et land.
Sikkerhetsrådet opprettet også Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda (ICTR) for å straffeforfølge personer ansvarlige for folkemord og andre alvorlige brudd på internasjonal humanitær rett. Domstolen tiltalte 93 personer som de anså som ansvarlige for alvorlige brudd på internasjonal humanitær rett begått i Rwanda i 1994. ICTR ble lagt ned i 2015.
Hat og ekstremisme som grobunn for folkemord
Folkemordet har vist viktigheten av å slå ned på tendenser mot hatefulle ytringer. I Rwanda spilte propaganda en avgjørende rolle for rasefiendtlighet og folkemord. FNs generalsekretær António Guteres sier at “folkemords harske rot er hat (...) Vi kan trekke en rett linje mellom den meningsløse nedslaktingen og tiårene med hatefulle ytringer som gikk forut for det, oppflammet av etniske spenninger og kolonialismens lange skygge. I dag, rundt om i verden, blir menneskehetens mørkeste impulser vekket igjen av stemmene til ekstremisme, splittelse og hat”.
De siste årene har sosiale medier blitt brukt til å spre hatefull propaganda i forkant av vold og utslettelse. Henriette Mutegwaraba, som overlevde folkemordet, sier i et intervju med UN News at “Folkemord kan forebygges. Folkemord skjer ikke over natten. De utvikler seg gradvis over år, måneder og dager, og de som orkestrerer folkemord vet nøyaktig hva de har til hensikt (...) et budskap som pleide å ta år å spre, kan nå legges ut på sosiale medier, og på ett sekund kan alle i verden se det.”
Å forstå måten folkemord skjer på, og lære å gjenkjenne tidlige tegn på mulige folkemord, er viktig for å sørge for at det aldri skjer igjen.
Les mer
Minnedag over folkemordet i Rwanda (fn.no)