Hvem blir FNs neste sjef?

Å være FNs generalsekretær er ingen enkel jobb. Siden FN ble opprettet i 1945 har ni menn hatt denne viktige og prestisjetunge rollen. Nesten halvparten (fire av ni) har kommet fra Europa. For tiden sitter portugiseren António Guterres i hjørnekontoret på 38. etasje av FN-bygget i New York. Han begynte som generalsekretær 1. januar 2017 (for en femårig periode), og ble så gjenvalgt i 2021.

Det betyr at en ny FN-sjef vil tiltre 1. januar 2027. For noen er det altfor tidlig med spekulasjoner om hvem den neste lederen av «FN-familien» kan bli.

For andre, derimot, er dette en nødvendig diskusjon å ha allerede nå. FN er i dag ved et vendepunkt, og sliter med kritikk, men også geopolitisk lammelse i det mektige Sikkerhetsrådet.

— FNs neste sjef vil på mange måter prege hvordan fremtiden skal se ut for organisasjonen, men også for Sikkerhetsrådet, sier FN-sambandets leder, Catharina Bu.

Historisk sett har det vært en (løs) geografisk rotasjon for stillingen, så de fleste kan vel si seg enige i at det er på tide at noen som kommer fra en annen del av verden – og til og med en kvinne – tar over. Gode kandidater finnes det heldigvis mange av.

Selv om det er umulig å se i «krystallkulen» og forutsi hvem det blir til slutt, peker flere og flere uoffisielle (neon) piler mot Latin-Amerika og Karibia og mer, spesifikt mot Mia Amor Mottley, statsminister i Barbados, som den beste, og mest sannsynlige, kandidaten. FN-sambandet forklarer hvorfor.

Når begynner prosessen for en ny utnevnelse?

Vi vet fortsatt ikke med sikkerhet en tidslinje for prosessen, men det forventes at de respektive presidentene i Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet avfyrer «startpistolen» i fellesskap høsten 2025.

Så mulige kandidater har god tid på å gå inn i seg selv, og tenke nøye om de er den beste kandidaten til å føre FN inn en ny epoke. Da må land også gå inn i tenkeboksen, for å finne ut hvem de burde nominere, og hvem de til slutt burde støtte.

Hva må til for å bli valgt som FNs generalsekretær?

Det er mye man ikke vet om prosessen rundt valg- og utnevnelse av en ny FN-sjef. Men, de siste årene har en rekke reformer funnet sted, som har gjort prosessen mer tilgjengelig.

For å bli vurdert må en kandidat først bli nominert av et land, vanligvis sitt eget, og de må deretter anbefales av Sikkerhetsrådet som sender stafettpinnen videre til Generalforsamlingen.

For å bli valgt som generalsekretær, må en kandidat motta stemmene til minst ni medlemmer av FNs sikkerhetsråd, uten veto fra noen av Rådets faste medlemmer. Generalsekretæren utnevnes deretter med flertall i FNs generalforsamling.

Så langt har Generalforsamlingen aldri har nektet å utnevne personen anbefalt av Sikkerhetsrådet, som betyr at det, i bunn og grunn og stort sett, er Sikkerhetsrådet som har det siste ordet.

Tiden for en kvinnelig FN-sjef kom i går

I mange år nå har heftig kritikk vært rettet mot mangelen på å utnevne en kvinne som FNs øverste leder. Kvinner representerer jo femti prosent av verdens befolkning.

— Denne stillingen burde i stor grad være merittbasert, understreker Finlands utenriksminister Elina Valtonen, Men jeg tror det ville vært veldig bemerkelsesverdig hvis det igjen ikke er en kvinne som blir valgt, legger hun til, ifølge CNN.

Under den siste utvelgelsesprosessen i 2016 lovet en gruppe land å bare nominere kvinnelige kandidater – et initiativ som man forventer å bli gjenopplivet for neste utvelgelsesprosess. Da stilte tretten kandidater, hvorav syv var kvinner. Helen Clark, tidligere sjef for FNs utviklingsprogram (UNDP) og tidligere statsminister fra New Zealand, møtte motstand i Sikkerhetsrådet da tre av de permanente sikkerhetsrådsmedlemmene stemte mot henne, og la ned veto. Guterres ble til slutt valgt.

For to år siden oppfordret en Generalforsamlingsresolusjon alle land til å huske på den «uavbrutte kjeden» av mannlige generalsekretærer ved nominasjon av kandidater for neste periode (2027-2031). En ny resolusjon fra september i år endrer ordlyden fra «inviterer» til «oppfordrer sterkt» til nominasjon av kvinner. Selv om dette vil styrke det allment aksepterte synet om at ingen land bør fremme mannlige kandidater i neste utvelgelsesprosess, ber resolusjonen ikke eksplisitt om å kun vurdere nominasjonen av kvinnelige kandidater.

— Selv om valget av ny FN-sjef selvsagt må være merrittbasert er det nesten umulig å tro at en kvinnelig kandidat ikke stiller minst like sterkt som en mannlig kandidat i 2025-2026, understreker FN-sambandets leder.

«Tommel opp» for Mia Amor Mottley

På spørsmål i slutten av september om hun vil stille som kandidat, ga statsminister Mottley fra Barbados angivelig tommel opp og smilte – før hun skyndte seg videre, ifølge reportere. Uoffisielt mener flere og flere at hun leder «kappløpet» for tiden, og ryktene går at denne karibiske klimalederen får diplomater til å «hoppe» av begeistring.

Mottley er en imponerende leder. Hun har vært statsminister av Barbados siden 2018, og ble nylig gjenvalgt. Kjent for å være både karismatisk og frittalende, har hun blitt lagt merke til internasjonalt for å «klippe» landets postkoloniale bånd til det britiske monarkiet, og for sin kraftige retorikk om slaverioppreisninger, klimaendringer og behovet for reform av den globale finansstrukturen gjennom Det internasjonale pengefondet og andre multilaterale banker.

I hennes (uforglemmelige) innlegg under hoveddebatten i Generalforsamlingen i år (UNGA) spurte hun: — Hvordan er det mulig for Chevron og EU å få tilgang til olje og gass fra Venezuela, mens de i Karibia får ikke tilgang med en 35 prosent rabatt som tilbys av folket i Venezuela? 

Mottley holdt også kanskje det mest engasjerende og inspirerende innlegget under Den internasjonale arbeidskonferansen i år. — Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg, sa hun. Disse er enkle, enkle forskrifter som – hvis vi fulgte dem – ville skape mer likhet og sosial rettferdighet, solidaritet og omsorg. Dette må være imperativet vi må bygge på, la hun til, og fikk stående applaus, som vanlig.

I 2022 stod Mottley i spissen for Bridgetown-initiativet som er en politisk plan for å forbedre den globale finansarkitekturen og gjøre utviklingsfinansieringen mer rettferdig, spesielt i møte med klimakrisen. Initiativet vil endre måten penger lånes til land i det globale sør og opprette et spesielt krisefond for klimakatastrofer. I april slo Mottley seg også sammen med nåværende FN-sjef Guterres og kunngjorde en fornyelse av initiativet hennes, kalt Bridgetown 2.0, og la frem seks prioriteringer for utviklingsfinansiering som vil bli diskutert på verdensscenen på COP28 i disse dager, og under FNs toppmøte om fremtiden i 2024. Med andre, ord, Mottley treffer på mange fronter.

Mange diplomater i New York og andre steder har flere ganger sagt at de tror på Mottleys potensial til å representere problemer som påvirker land i det globale sør som leder av FN. Men også at hun vil bringe en unik lederstil til rollen i en tid der FN kanskje trenger det mer enn noensinne.

— Jeg tror ikke jeg husker en annen leder i nyere historie enn Obama som hadde den samme oppmerksomheten fra det internasjonale samfunnet, skal en FN-diplomat ha sagt.

Noen advarer likevel om at hun tar visse politiske risikoer. Med tanke på at (blant annet) Bridgetown-initiativet utfordrer status quo for internasjonal finans, må Mottley nøye planlegge sine neste skritt.

Det kan være risikabelt å prøve å oppgradere og forbedre eksisterende systemer. Da kan man lett tråkke på tærne og å irritere minst ett av de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet, som har et siste ord om utvelgelsesprosessen.

Andre mulige kandidater

Mottley er ikke den eneste kandidaten som blir nevnt i gangene i FN-bygg rundt om i verden, selv om hun kanskje er den mest populære, ifølge PassBlue.

Dette inkluderer den tidligere colombianske presidenten Juan Manuel Santos (og ryktene går allerede om at kampanjen hans er godt i gang), argentinske Rafael Grossi, som nå er generaldirektøren for Det internasjonale atomenergibyrået, Alicia Bárcena, som for tiden er Mexicos utenriksminister, Rebeca Grynspan fra Costa Rica som er generalsekretær for FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD, og María Fernanda Espinosa Garcés fra Ecuador, som var en av de første kvinnelige presidentene av FNs generalforsamling i 2018 til 2019.

Mange står fast ved at en regional rotasjon av generalsekretærer er lite konsekvent anvendt tradisjon i FN og ikke basert på meritt. Men den latinamerikanske og karibiske blokken er fast i sin overbevisning om at 2026 er «deres tur».

Når det er sagt, den østeuropeiske landgruppen, som føler de gikk glipp av muligheten forrige gang, er dypt uenig. I 2016 var tre av de fem «toppkandidatene» fra Øst-Europa: Vuk Jeremić (fra Serbia), Danilo Türk (fra Slovenia) og Irina Bokova (fra Bulgaria). Bokova var den eneste kvinnen som endte på topp-fem listen etter flere avstemninger, og mange så på henne som den sterkeste østeuropeiske kandidaten i forrige runde. Men, til slutt ble det jo ikke slik, og Guterres tok over.

Selv om det er umulig å synse fremtiden, blir de neste årene fremover spennende. Og her er det bare å følge nøye med på mulige kandidater, og om de virker populære eller ei.